Jeg husker veldig godt den dagen jeg kom hjem fra sykehuset med førstemann. Vi hadde vært der i flere dager grunnet en tøff start på livet for vår førstefødte, men nå var han utskrevet og frisk. Det hele fremsto totalt surrealistisk der jeg gikk opp de tre etasjene til vår daværende leilighet, satte forsiktig ned bilstolen i sofaen og så på den sovende babyen med undring. Og redsel. Jeg husker jeg tenkte for meg selv: hjelp, hva nå??
På sykehuset hadde vi vært omringet av kompetente fagfolk, som jeg opplevde alltid forstod vår baby, og ikke minst vårt behov. Det var alltid noen å spørre og som visste. Vi fikk mat, hjelp og støtte hele veien, men her satt jeg nå og så på en sovende baby jeg knapt hadde rukket å bli kjent med og som jeg nå hadde ansvar for å holde i live. (Hvordan i alle dager skulle jeg klare det?) Jeg kan enda huske tornadoen av følelser som for gjennom meg: redsel, glede, surrealisme og komplett (og rimelig total) forvirring. Jeg, som hadde sagt for noen år siden at jeg ikke visste om jeg i det hele tatt ville ha barn, skulle nå passe på at dette forsvarsløse lille mennesket ikke bare overlevde, men også hadde det bra. Hvordan i alle dager kunne de mene at dette var forsvarlig? Jeg, som hadde riktignok levd 29 år, men like fullt gikk rundt og bare ventet på at nå kom de for å avsløre at jeg bare lekte voksen.
Den følelsen har i grunnen ikke blitt stort bedre, selv to barn og fem år senere. Når femåringen spruter ut i gråt og kaster terningen på gulvet fordi han tapte i stigespillet da sier jeg med alvorlig stemme: “Jeg forstår det er leit, men vi kan ikke alltid vinne vettu, det går ikke an”, mens jeg inni meg egentlig tenker: “jeg vant, jeg vant, jeg vant. Iiiii am the champion, my friieeeeend!!!?”. Og når toåringen kaster leken veggimellom fordi hun ikke får det til så sier jeg: “Nei, man kaster ikke leker, da blir de ødelagt?”, mens jeg litt senere samme kveld river en bruksanvisning regelrett i fillebiter fordi den fremstår som ET PERSONLIG HÅN mot meg og mine manglende tekniske ferdigheter. Alle de fine tingene jeg forteller barna (nei, vi spiser lørdagsgodt på lørdager) er jo blank løgn (ja, tran smaker GODT, mmm, kom igjen). I sommer har jeg eksempelvis sagt mye: “Neeeida, edderkopper er ikke farlig”, mens jeg egentlig er klar til å dropkicke femåringen i fjeset om han tar den i nærheten av meg. Og da lurer jeg på, den følelsen av at ja, nå, NÅ er jeg voksen. Sånn på ekte. Voksen! Når kommer egentlig den?
Comments