Jeg har bitt meg merke i en ting. Etter jeg fylte 20 så har det blitt et hakk vanskeligere å få seg venner. Det er litt som en trapp. En bratt trapp. For hvert fylte år tar man et nytt steg på denne nevnte trappen. Jeg er nå 34. Det er med andre ord blitt skikkelig vanskelig.
Da jeg flyttet fra Oslo og til Hamar for tre år siden så tenkte jeg at siden jeg er sosial og temmelig utadvendt så skulle det ikke være noe nevneverdig problem å skaffe seg et nettverk på ny plass. Jeg ble i tillegg ganske raskt gravid med nummer to og satte stor tiltro til at en barselgruppe skulle fikse mye av biffen. Vel, det ble ikke mye biff. Barselgruppa i regi av helsestasjonen bestod av veldig hyggelige mødre, men som alle bodde spredt utover byen. Det vanskeliggjorde å treffes spontant og det ble ganske så sporadisk i løpet av permisjonstiden. I tillegg var mange allerede fra Hamar og så fort barseltiden var over døde også behovet for barselgruppen. I hvert fall hørte ikke jeg noe mer.
Heldigvis var det noen nabosjeler som forbarmet seg over meg, og jeg fikk en liten nabogruppe som jeg hang med, men også de hadde fullt familieliv å pleie så fort permisjonsbobla hadde sprukket. Og det forstår jeg. Det er vanskelig å ha tid til et nytt menneske når man allerede har nok av venner, familie og forpliktelser som skal følges opp. Å bli ordentlig kjent med et nytt menneske krever både tid og krefter, og jeg har forståelse for at det ikke akkurat er førsteprioritet. Jeg har fortsatt kontakt med flere i denne gruppa, men det foreløpig mer overfladisk vennskap. Hyggelig, og av og til finner vi på noe, men jeg føler meg fortsatt som en sosial klums som ikke aner når grensa går fra hyggelig invitasjoner til regelrett påtrengende. For jeg har jo definitivt mer tid til over enn dem siden nettverket på Hamar fortsatt er begrenset, og jeg ønsker svært gjerne å være sosial.
Etter tre år innså jeg at jeg måtte ta grep over egen situasjon. Jeg kan ikke lenger vente på at vennskap lander i fanget mitt av seg selv, men jeg må oppsøke mulighetene og gjøre meg tilgjengelig. Jeg har derfor blitt med på lavterskel fotball, jeg har blitt dratt med på hiphop for voksne (takk til deg som spurte meg), jeg er styremedlem i velet, jeg har sittet i SU i barnehagen og jeg er pådriver for sosiale sammenkomst med kollegaer og i nabolaget. Jeg håper at ved å tørre å gjøre meg tilgjengelig så kanskje jeg er med på å skape grobunn for mulige vennskap, og ikke bare overfladisk vennskap.
Men, ikke alle er som meg. Jeg har hatt mange samtaler med andre i lignende situasjon, som syns sosiale sammenkomster er utfordrende og især når de er i større grupper. Det gjør at det sitter mange voksne mennesker ensomme rundt omkring, som skulle ønske de hadde flere venner. Kanskje er de nyinnflyttet, kanskje har de alltid bodd på samme plass men vennene har flyttet? Kanskje er de skilt og har behov for å bygge nytt nettverk? Oppfordrer deg derfor til å tenke igjennom – er det noen i min bekjentskapskrets som kanskje kunne trengt å bli invitert til en kaffe? Eller kanskje sette i gang et voksentreff i ditt nærmiljø? Som våre barn ville sagt: Si hei, vær en venn og BlimE!
Comentarios