Her om dagen, mens jeg danset ilag med mine to barn på kjøkkenet gikk det noe opp for meg. Femåringen lå på dette tidspunkt på gulvet, mens han lot armer og ben fly rundt som en spastisk torpedo, og toåringen, vel, hun forsøkte iherdig å koordinere bevegelsene i noe som var i samme gate som dans. Eller i hvert fall i nabolaget. Midt opp i dette inferno av ukoordinerte kroppsdeler og sporadiske tilløp til huiing og gledesrop så slo det meg at dette har jeg opplevd før. Bare at jeg var tyve år på et svett dansegulv hvor samtlige hadde en urovekkende høy promille.
Å være forelder er i grunnen ikke så annerledes enn en lørdagskveld kl. 02 på byen. Bare tenk på det. Ikke bare kan barn finne på å bryte ut i ukontrollert sang midt på gata, de kan også finne på å urinere på offentlig plass, kommentere høyt og uhemmet vilt fremmede som går forbi og snuble i sine egne ben. De avbryter deg gjerne midt i en setning fordi de bare vil høre sin egen stemme, har ketchup over hele fjeset, i håret og på tærne etter de prøvde å få i seg en pølse og blånekter å legge seg til tross for at øynene går i kryss og språksenteret er skrudd over til snøvling. Impulskontrollen deres er totalt fraværende, de har en uforklarlig trang til offentlig blotting så fort sjansen byr seg og de skal stadig vekk starte et band, uten at de kan spille et eneste instrument.
Å gå inn på femåringens rom etter en lengre lekeseanse minner svært lite om et barnerom og mer i gaten nachspiel anno 2004. Det er smuler i senga ingen vet hvor kom fra, flekker på gardinene og et pizzastykke har funnet sin vei bak bokhylla. Når man omsider har fått brytet 5-åringen inn i senga, bredd over dyna og sunget favorittsangen både forlengs og baklengs er det både random og usammenhengende jodling som siver ut av rommet, rop etter vann, samt opp for å tisse en to-tre ganger før barnet endelig har sovnet i den mest ukomfortable posituren en yogainstruktør ville vært misunnelig.
コメント