(Selvstendighetsfasen: klaresjæl-perioden)
“Kan jeg få sjokolade?”
“Nei…”
“Kan jeg få en is?”
“Nei…”
“Kan jeg få en kjærlighet?”
“Nei…”
“Kan jeg få…”
“NEI!”
Noen ganger føles det å ta unger med seg på butikken som å gå i en gate full av aggressive selgere som bare ikke vil la deg være i fred, uansett hvor mange ganger du sier at du ikke er interessert. Det føles ut som å løpe i motvind. Som å svømme i en ballbinge.
Butikken er fyllt opp til randen med fristelser. Du vet jo det selv. At du får litt lyst på sjokolade når du nærmer deg disken. Litt lyst på en is, bare en liksom. At du vil slenge oppi fjorten poser med potetgull. Vi forstår jo barnet veldig godt!
Noen ganger er det også rett og slett koselig å ta barna med i butikken. (Nei, jeg er ikke sarkastisk, jeg mener det) Jeg understreker, noen ganger. For andre ganger ser du at den kommer:
Trassen.
Og trassen er ikke en allianse alle barn har funnet ut at de skal ha mot alle foreldre verden over, gjennom et avansert nettverk bare barn kan forstå. Det er en helt normal følelse. Det er en følelse. Det er sinne og frustrasjon!
Vi må likevel ikke være redd for å si nei.
Vi må likevel ikke være redd for å stå i det!
Ikke gi deg, du klarer dette!
Barnet blir sint.
Også blir du kanskje litt sint.
Også tror du at alle i butikken dømmer deg.
Vet du hva alle i butikken egentlig tenker?
“Ah, jeg forstår…”
(Bortsett fra de som tenker: Men herregud da, det er da bare å ? La oss ikke bry oss om dem. La oss bare tenke: De har ikke hatt barn ennå.)
Comments