Det har vært brannøvelse i barnehagen. Det er det store samtaleemne for treåringen rundt middagsbordet. Det var litt skummelt, men det gikk bra. Vi får vite hvor vi skal gå om det brenner. Barnehagen har gitt oss et tips om å se en episode av ?klart eg kan!?, som ligger på nrksuper nett-tv, som handler om en gutt som blir med pappaen sin på jobb. Pappaen er brannmann.
Barnet mitt er så gira. Hopper i sofaen. Synes dette er så spennende. Gutten får være med til brannstasjonen. Møte de andre brannmennene. Se på brannbilene som glinser i rødt metall. Gutten får egne brannklær og alle mennene drar ut på en øvelse. Alle mennene.
Jeg snur meg mot barnet mitt, og vet du hva, hun gråter.
“Hva er det som skjer nå?” spør jeg, og tar henne opp på fanget. Snufsende sier hun:
“Jeg kan jo ikke være brannmann, mamma.”
Jeg går i forsvar. Jeg blir sint.
“KLART du kan være brannmann!” sier jeg. Bestemt.
“Men jeg er jo jente,” gråter hun.
Åh.
Først vil jeg spørre: “Hvem er det som sier det? Er det noen i barnehagen? Er det noen voksne som sier at du ikke kan? For du kan! Klart du kan!”
Jeg trenger ikke si det. Det er ingen i barnehagen som sier at hun ikke kan bli brannmann. Ikke direkte. Vi sier det. Jeg sier det. Du sier det. Hver dag sier vi det. Om og om igjen. Barn tar ting bokstavelig. Barn hører et ord og tenker at sånn er det. At det de voksne sier er det som er sant. Mitt barn vil ikke engang ha borrelåsen på joggeskoene i kryss, fordi: “Det er ikke riktig, mamma.”
Så. BrannMANN. Det er vel bare for menn?
Åjoda, det er et mannsdominert yrke. Men er det så rart? Og du tenker sikkert: Ja, det er jo fysisk krevende arbeid. Men vettu hva, damer kan løfte like mye som menn. Det går helt fint det. Vi må endre holdninger, det tar tid. Alt sånt tar tid. For mye av det vi gjør og sier sitter så iboende i språket vårt. Kroppsspråket. Tankene. Det vi gjør. Hver dag.
Og hva blir det? Jo, det blir de signalene vi sender til barna våre. De verdiene de vokser opp med. Ikke faen om min jente skal vokse opp og tro at hun ikke kan bli hva som helst, så lenge hun gir alt for å klare det.
Er det ikke desto viktigere å få inn kvinner i mannsdominerte yrker for å få et mer variert arbeidsmiljø. For å få litt andre impulser. Vi kan like mye. Vi kan alt. Det er det jeg vil at datteren min skal vite. Ikke at brannmenn er menn. Det er mennesker. Som redder liv.
Og dere som er så fast bestemt på at; joda, det er en forskjell på kjønnene. Klart det er det. Like mye som det er en forskjell på meg og andre damer. På jenta mi og de andre jentene i barnehagen. Folk er forskjellige. Og takk for det. Vi kan likevel oppnå det samme!
Dattera mi kom stolt i barnehagen dagen etter å kunne fortelle, etter at vi hadde hatt en lang samtale dagen før, at hun kunne bli brannmann. Om hun ville. Brannkonstabel. Brannvesen. Politi. Lastebilsjåfør. President!
For det kan hun, om hun vil.
Comments