Mange vil kanskje si at jeg er veldig opptatt av søvn. Nei, stryk det, enkelte vil nok tørre å påstå at jeg er frenetisk opptatt av søvn. Jeg er hun som timet duppene på minuttet, som har seks ulike bøker om søvn og hvor mitt hyppigste googlesøk inneholdt ulike kombinasjoner av frasen “hvordan få baby til å sove lenger”.
Det første leveåret til mine babyer har handlet mye om å optimalisere søvnkvaliteten for både baby, og ikke minst mor, da jeg trolig har en nokså anstrengt forhold til å sove for lite. Da kommer nemlig Tove litt for ofte på besøk, og vi vet alle hvor kjip Tove er.
Men, hvordan startet egentlig det hele? Hva satte fyr på fyrstikken, som senere tente hele St.hansbålet?
Det startet med et enkelt spørsmål. I grunnen det spørsmålet jeg ble stilt mest gjennom min første permisjon, og forsåvidt også min andre: “Er han flink til så sove?”
Eh, vet ikke? Vent, så skal jeg Google; “hvor mye sover baby 2 måneder”.
Lykkeskatt123: Karsten sover hele dagen nesten og på natten vekker jeg han hver fjerde time for mat.
Mammatilenjente: Min på 2 1/2 mnd har sovet hele natten i snart 2 uker hun. Veldig flink til å sove.
Hjertemitt2: Hvordan får man en så liten baby til å sove gjennom natten? Kom igjen, del hemmeligheten!
Guttemamma: Min gutt blir nå 8 uker, og har siden han ble født sovet hele natten. Jeg har hatt rutiner fra første stund, det eneste som funker!
Gjennom hele permisjonen fikk jeg det spørsmålet fra kjente, og totalt ukjente personer på bussen, hvorvidt min baby var flink til å sove. Flink til å sove? Hva menes egentlig med flink? Er det et personlighetstrekk vi forventer av en baby? Nå var forsåvidt ikke førstemann den verste på å sove, det ble verre med baby nummer to. Den babyen var nemlig like ustabil som sommerværet i Nord-Norge. Spørsmålet fikk et nytt lag med provokasjon, det gjorde meg sint. Ok, det gjorde meg direkte forbanna. For nei, hun var ikke flink til å sove. Hun drev derimot tidvis med aktiv søvnterror. Så, hvis hun ikke var flink til å sove, hva var hun da? En kjip baby? En slem baby? En monsterbaby kanskje?
Jeg forstår at spørsmålet ble stilt med de beste hensiktene, men for hver gang det ble stilt utløste det et nytt ras av googlesøk, og for hver googlesøk innså jeg at hun var alt annet enn flink til å sove. Og da kom Tove luskende med spydighetene og lurte på hvorfor jeg var så udugelig at jeg ikke fikk ungen til å sove når Guttemamma tydeligvis fikk det helt fint til? Hvorfor kunne ikke min baby være like flink?
Og da satt jeg der med hormonene mine og hulket i sofaen, og lurte på hvorfor jeg hadde fått en monsterbaby når “alle” andre hadde fått flinke babyer, mens jeg googlet for førtiandre gang den dagen “hvordan få baby til å sove lange dupper”. Det hele kulminerte i et svært bål av vonde følelser, opplevelse av utilstrekkelighet og manglende tiltro til egne evner som mor. Det tok til slutt over hele min permisjonstid, og jeg kan fortsatt kjenne gnistene av det selv i dag. Men, er det én ting jeg vet nå så er det at til tross for ustabile dupper og tidvis lange våkenperioder på natta: jeg gjorde det jeg kunne og hun var tross alt bare en baby.
Og skulle du sitte midt oppi dette selv og kjenne på alle de vonde følelsene for din baby strøk på søvnskolen? Vel, da kan jeg love deg dette: this too shall pass. Det blir bedre, jeg lover! Og babyen din er fantastisk uansett.
Comments