Å ivareta et annet menneskes liv krever mengder med investering. Emosjonelt, intellektuelt, fysisk, og økonomisk, for å nevne noe. Graviditet, fødsel og amming for de som gjør det, innebærer så absolutt fysisk og emosjonell investering. Men det hjelper deg dessverre lite å ha født når et barn med tann-utbrudd skal bysses midt i natten, eller lures i mat når matlysten svikter, når skrubbsår skal plastres, eller eksistensielle kriser opptrer rundt skolealder.
Det er det likevel noen som mener. Jeg har diskutert med flere som mener det åpent og ærlig, at når man har båret frem og født et barn – så utgjør det en forskjell i forholdet til barnet sammenlignet med far (eller medmor for den saks skyld, men her er kjønnsperpektivet greia).
Misforstå meg rett, å bære frem og føde barn er imponerende, og representerer urmennesket i sin sterkeste form. Men jeg mener likevel helt bestemt at det er en forskjell på det som skjer før og under fødsel, og det som kommer etterpå. Etter fødselen kommer hele livet. Til et helt, splitter nytt menneske. Et liv som krever enormt mye av alle involverte. Uavhengig av om passet ditt sier “male” eller “female”.
Å underkjenne far som omsorgsperson og bidragsyter i familien gjør verken barn, fødekvinne eller samfunnet noen tjeneste. Tvert imot mener jeg det kan bli en belastning. I møte med helsevesenet som gravid opplevde jeg at min partner ble oversett, som en statist, og ikke en aktiv part. Han deltok på absolutt alle kontroller, både faste og ekstrakontroller hos lege, jordmor, på sykehus gjennom hele svangerskapet. Om han var heldig og ble hilset på av helsepersonell, så ble han videre ignorert og ikke snakket direkte til eller stilt spørsmål, eller på noen som helst måte involvert og informert på samme måte som mor.
At fedre kan oppleve barseldepresjon og fødselsdepresjon er nok ikke velkjent blant hvermannsen. Det henger kanskje sammen med at det forventes helt andre investeringer fra far enn fra mor. Samfunnet forventer kanskje ikke at en far skal være like investert i denne nye skapningen, og åpent og ærlig fortape seg i barnet og “barselbobla” på samme måte som mor. Da er det også kanskje urealistisk at fedre kan være sårbare på samme måte.
Tilknytning er ikke noe som er forbeholdt mor og barn, det er like verdifullt for far og barn. Å ha to like fullt tilstedeværende og tilgjengelige foreldre er jo en verdi som kastes bort hvis den ene parten underkues av forventninger fra samfunnet rundt. At både mor og far får sjansen til å prøve og feile i oppdragelse og omsorg bidrar også til en felles forståelse for den fulltidsjobben som plutselig opptar livet. Det gir barnet muligheten til to relasjoner, som ikke er klassedelt, men like trygge og sterke.
Som sykepleierstudent leste jeg om fedre som var lite tilstedeværende og tok lite initiativ overfor barnet, ikke involverte seg i vanskelig amming og soving, og generelt virket uinteressert. I svært mange av tilfellene dreide det seg om at de opplevde seg som overflødige for barnets behov og aktivt avvist i forsøk på å utøve farsrollen.
Vi gjør barna, mødre og samfunnet en bjørnetjeneste ved å underkjenne far som omsorgsperson fra barnets første levedag. Det er kun svært få, helt avgrensede ting, far ikke kan gjøre. Men ikke la det undergrave rollen som pappa.
La pappa få plass til å ta plass.
Comments