For to år og straks fire måneder siden begynte jeg å amme. Det bittelille hodet til det nyfødte barnet som nesten forsvant i mylderet av det jeg følte var blitt noen nye, svære og flotte herligheter. Ja, det må jeg si; dét kaller jeg billige silikonimplantater over natta. Digg og udigg samtidig.
Dagene, ukene og månedene gikk. Det går liksom opp for en at brystene er der for en grunn. De har en funksjon, og er ikke der til pynt eller for å skaffe gratis øl på byen. Dét er en kul oppdagelse å gjøre seg for de som ikke har gjort det enda.
Jeg har vært heldig. Ungen festet seg som en klegg fra dag én og kroppen min tok en kjapp mastergrad i amming samme dag. Helt kokko. Plettfritt har det gått. Ikke bare ett år, i over to år! For ikke å snakke om hvor praktisk det er å ha muligheten til å amme barnet sitt når det trengs på alle mulige steder man skulle befinne seg. Man skal ikke ta det for gitt. At jeg har kunne ammet så lenge er for meg en gave. Men nå skal det altså ta slutt.
Jeg har bestemt meg for å slutte nå som det av helt praktiske årsaker lønner seg for både meg og ungen. Det har jeg bestemt meg for mange ganger faktisk. Men jeg klarte aldri å være konsekvent før denne uka. Det er noe vemodig med å slutte og jeg visste ikke hvordan det skulle gjøres. Det er jo en «greie» kun du og barnet/barnene har. Sier man det er tomt? Må man gjøre noe med puppen for å stoppe produksjonen? Kan man unngå melkesprengen og ømheten? Få inn noe om dette i ammebrosjyren og på kvinneguiden, ikke bare hvordan man begynner å amme. Å slutte er verre (for meg)!
Blir rørt og glad når jeg ser flotte mødre som ammer. Faen så fint det er! Kan ikke forstå de som synes det er en personlig og privat greie som ikke skal finne sted i offentligheten.
Jeg sier opp jobben i meieriet for denne gang, men herregud som jeg gleder meg til en eventuell neste gang – og håper jeg er like heldig. Håper også at jeg sitter på flere tips til hvordan man snur skuta når man først har satt kurs.
Comentarios