Jeg kan ikke høre pusten hennes. Hun ligger i vår seng med ryggen til min høyre side. Forsiktig men raskt smyger jeg hånda mi inn under dyna som ligger over henne, jeg plasserer håndflaten min over hennes rygg. Det tar to sekunder før en varm ro strømmer igjennom hele kroppen min. Jeg kan kjenne at hun puster. Jeg kan kjenne at lungene hennes jobber. Jeg kan kjenne at hun lever. Det er nesten som om at jeg kan høre hjertet hennes banke gjennom armen min. Som om kroppen hennes sender meg noen helt egne signaler, signaler som er spesialisert til meg; Ta det rolig mamma, jeg er ok. Kroppen hennes er et lite maskineri, som jeg har vært så heldig å ha fått være med på å starte opp. Det slår meg at alt er perfekt. Jeg føler meg som en stolt entreprenør. Tenk at sammen med Tobias har jeg laget dette fantastisk flotte lille mennesket som ligger ved min høyre side. Jeg blir faktisk rørt når jeg tenker på det. Samtidig blir jeg redd.
Jeg kan ikke si at jeg har skissert opp noen SWOT-analyse når det kommer til dette mennesket jeg har tatt ansvar for å følge opp. Med livet som sin største konkurrent vil hun definitivt møte noen styrker, svakheter, muligheter og trusler som selv ikke en analyse kunne ha avdekket. Ved siden av alt det gode, vet jeg også at det er farer som lurer der ute. Krig, kriminalitet og sult for å nevne noen. Men det jeg frykter nå er er mye simplere. Jeg frykter fellene. Hetserne, mobberne, trollene, menneskene med dårlige baktanker, for ikke å glemme janteloven. Jeg frykter de menneskene som kanskje vil fortelle henne eller andre at man ikke er god nok. De som sier at andre ikke kommer til å klare å oppnå det de vil i livet. De som legger seg opp i hva andre har på seg, hvilken hårfarge de velger eller hvilken yrkesretting og utdannelse man ender opp med. De som alltid vil, uansett hva man gjør eller sier, rakke ned på deg. De som tar bilder av situasjoner for så henge de ut i sosialemedier i stedet for faktisk gjøre noe med situasjonen der og da. De som antar. Det jeg kanskje frykter aller aller mest er at hun skal bli en av de. Det er så enkelt, så fort gjort. Være en del av gjengen.
Derfor berømmer jeg noen ganger bloggere som Sophie Elise og Anette Marie. Mennesker som gjør sin egen greie, tross motvind eller medvind, mennesker som faktisk gjør det de vil, ikke det alle rundt forventer av en. For livet har man bare en gang, og det ville være fryktelig dumt å kaste det vekk på noe man virkelig ikke elsker.
Comments