Etter elleve dager med amming fikk jeg vondt. Blodet rant, niplene var så såre og vonde at jeg måtte gå toppløs hjemme. Når babyen rapa så det ut som om hun hadde spist fiskeboller i hvitsaus med ketchup… Nasty, jeg vet… De første sugene var rene torturen. Det gikk seg til heldigvis, men produksjonen min var laber og har vært det med alle tre.
Før jeg ble gravid første gang så satt jeg med inntrykket av at alle kan amme, alle må amme. Jeg husker også at jeg bet meg merke i en kommentar på et forum der det sto at de som ikke ammer var noen idioter, og at barnet kunne bli tilknytningsskadet. På det tidspunktet så kunne jeg ikke forstå hvorfor noen valgte å gi morsmelkerstatning fremfor den fantastiske morsmelka. Selvfølgelig skulle jeg amme. Bare gi meg en baby og litt melk i puppene så fikser jeg det. Lite visste jeg om melkespreng, såre nipler, og sugerefleks. Det var heller aldri snakk om at vi alle er forskjellige og at noen faktisk må jobbe hardt for å holde melkeproduksjonen oppe.
Så det er ikke så rart at jeg ble utrolig lei meg når jeg ikke fikk det til? Jeg husker at jeg lenge slet med følelsen av å ikke være god nok. Ubrukelig. Etter utallige besøk hos helsesøster, råd fra ammehjelpere og venninner som hadde melk nok til å mette en hel familie så kasta jeg inn håndkle. Skammen over å kanskje gjøre barnet mitt tilknytningsskadet var så stor at jeg kunne lyve når jeg fikk spørsmål om amming. Gurimalla så mange som spør om den amminga. Det var nok helt sikkert for å ha noe å snakke om, kanskje de hadde slitt selv. Ikke vet jeg. Jeg var så sårbar. Jeg følte virkelig et slags press. Ammepress.
Nå i etterkant har jeg lest mange historier om sultne barn, stress, depresjon som er knyttet opp til nettopp amming/morsmelk. Det var en mamma som skrev at hun var besatt av å få til ammingen og å få opp melkeproduksjonen. Hun ga opp etter 4 måneder med smerter og lite fremgang. Og hun var veldig lei seg for alle disse ukene hun skulle ha brukt på å bli kjent med sønnen sin. Tiden hun skulle nyte sammen med sønnen hadde hun mistet på grunn av at hun og nesten alle rundt henne hadde så fokus på amming. Jeg er helt sjokkert og rørt over hvor mye enkelte av oss mødre går igjennom for å gi barna den morsmelka. Noe som stikker i hjertet er at det er flere som nevner at de føler seg som en mislykka mor. Vi må bli flinkere til å gi uttrykk for at det er greit å gi seg, før man sliter seg ut.
Jeg husker at jeg lista meg rundt i leiligheten. Jeg var livredd for at babyen min våkna og skulle ha mat. Det skal jo ikke være sånn? Jeg hadde venta i så mange måneder på at hun skulle komme til verden. Hensikten var jo ikke at jeg skulle ønske at hun sov hele tiden…
Det var en dame som skrev til meg at etter flere uker med en baby med dårlig sugetak og brystbetennelse så var det viktigste for henne mamming. Jeg elsker ordet, mamming. Mamming går ut på å ha overskudd til barnet sitt, glede seg over tiden man har sammen med det.
Når alt kommer til alt så er det viktigste at barnet blir mett. Så hvordan folk folk velger å mate barnet sitt burde jo være… Nei vent, det er opp til en selv.
Comments