Dette er dagen til de som er født i par. De som er den originale versjonen av et 2 for 1 tilbud, nemlig tvillingene.
Som tvillingmamma så møter jeg denne dagen med en ekstra stor stolthetsfølelse. Jeg syns at det å få to babyer på en gang er det beste som kunne skjedd meg, til tross for sjokket som møtte meg på ultralyden.
Før jeg selv fikk tvillinger, ofret jeg ikke tvillingtilværelsen så mange tanker, og assosiasjonene var få. Da jeg hørte ordet tvillinger tenkte jeg kun på Olsen tvillingene og filmen Parent trap.
Etter jeg fikk tvillinger så har tanker om tvillingtilværelsengått fra ingen til minst tusen. Jeg ser mødre med tvillingvogner overalt og hver gang jeg ser en annen tvillingmamma, vil jeg gi henne en klem og si at vi er de heldigste mødrene som får være vitner til dette spesielle båndet.
Når nå jeg hører ordet tvilling, kjenner jeg en følelse av forundring og glede. Fordi som tvilling er de på mange måter de heldigste, men samtidig så må de også finne seg i mye.
Som tvillinger deler dere det meste. Dere deler fødselsdag…. Ja, til og med i livmoren måtte dere dele på plassen, og de som er av den eneggede sorten må også dele på næringen.
Helt fra dag en har dere måtte dele på oppmerksomheten. Som mamma har jeg stått i uttalige situasjoner hvor jeg har tenkt «hvem skal jeg ta først», og endt opp med å plukke den som gråter høyest.
Dere skal helst synkroniseres så tidlig som mulig slik at hverdagen i permisjon blir lettere å takle for oss foreldre. Dere må tåle at hele verden sammenligner alt dere gjør, og når dere ikke gjør ting på likt eller utvikler dere forskjellig, så skjønner folk ingenting. Dere må også tåle at vi mødre liker å understreke at dere er tvillinger ved å kle dere i helt like klær fra topp til tå, i tillegg til at vi alltid prøver å ta det perfekte tvillingbildet, og glemmer å ta bilder av dere alene.
Fra kun ett perspektiv kan dette kanskje virke litt forferdelig. Tenk å vokse opp med å måtte dele på så mye! Men for en tvilling, så virker det som om du heller ikke kunne foretrekke noen annen tilværelse. Helt tilbake til babystadiet har tvillinger vist at de trenger hverandre for å føle seg trygge.
Etter babystadiet, når bevisstheten deres vokser, så vokser også behovet for å gå litt egne veier, men så søker dere alltid mot hverandre igjen. Verden er liksom så ensom uten en tvilling. Du kan sammenligne det med ditt forhold til tommelen! Du tenker ikke så mye over at du har den, men du verden som du lengter om du mister den. Som tvilling har dere alltid en å klemme, en å klore, en å lene seg på, en å leke med. En som alltid står ved din side.
Alle søsken har det jeg beskriver over, men som mange tvillinger har bekreftet, så er det virkelig ikke det samme. Et tvillingbånd er helt spesielt, og noe kun tvillinger virkelig kan forstå.
Comentarios