Hadde noen sagt før jeg fikk barn hvor mye jeg skulle bekymre meg for dem, hadde jeg fnist diskré, etterfulgt av en passelig ufin himling med øynene. «Særlig!», liksom. Vel, det skulle vise seg at det ikke varen overdrivelse. I mitt tilfelle heller en underdrivelse. Det skal sies at jeg muligens er en smule over gjennomsnittet bekymret… Selv om sjansen for at himmelen faller ned er særdeles liten, er den der. Ergo, det kan skje.
Så ligger det der da. Det hjelpeløse spedbarnet. Som jeg skal holde liv i. Ehe. Er det normalt at det ruller sånn med øynene? Skal det puste så fort? Sover det for mye? For lite? Skal det lage sånne lyder? Er det normalt? Tusen spørsmål!
Dagene går og vi finner ut av det. Men så snart jeg setter en bekymring på toget, så kommer den neste. Faren for krybbedød avløses av faren av å bli kvelt av brorens lego, for så å bekymre meg for at toåringen skal bli påkjørt av en buss fordi jeg så vekk i ett sekund, eller for at det selvstendige barnet som eeeeendelig kan gjøre noe selv, ikke kommer hjem igjen når det skulle. For ikke å snakke om hvem som skal få lurt i barna grønnsaker når stavmikseren min og jeg ikke er der sammen med dem. Den ene bekymringen avløses av den andre. Til tider føles det som om de samles mer som pingviner som holder varmen. Tett i tett.
Når de to første var små, lengtet vi etter tiden hvor vi kunne snu ryggen til i fem minutter. Ah, drømmen om å få tisse alene! Sove hele natten! Så kom den tiden. Deilig det….? Men hvordan skulle jeg vite hvor de var når de bare kunne gå ut selv? Hvordan skulle jeg kunne passe på dem da? Iiiik! Jammen var det ikke så dumt når de var mindre og jeg hadde kontroll på dem, gitt!
Hver sin alder, hver sin sjarm. Hver sin alder hver sin bekymring? Den ubetingede kjærligheten er nådeløs. Derfor tror jeg bekymringene, for mine barn, vil følge meg. Alltid. Jeg er kanskje ikke fullt så sjarmerende som 90-åring, men heeeelt sikkert (minst?) like bekymret for ungene. Føler de at de må ta vare på meg? Tar de tranen sin? Bytter de truse hver dag?
Allikavel, så er jeg evig takknemlig for dem alle fire…
Comments