Netti ble 19, Lars ble 26, Endre ble 35, Ida ble 13 og pappa ble 54.
Det de har til felles er at de tok sitt eget liv. Hvert år, på verdensdagen for selvmordsforebygging kjenner jeg på en tristhet og tenker på hvorfor det er sånn at noen av oss ender opp med å ta vårt eget liv.
Selv har jeg også forsøkt å ta mitt eget liv og jeg vet det handler om en uutholdelig smerte, og der og da er det ingen valg. Det er bare mørkt og jævlig. Det er som å ha en vinternatt med 40 minus inni hjertet der du ikke har noen seng å sove i eller noe sted å gjemme deg innendørs. Men syv år etter er jeg pappa til en 9 måneder gammel gutt, har en jobb jeg elsker og er i live selv om det ikke alltid er lett og selv om jeg fortsatt kan ha selvmordstanker innimellom.
I 2016 tok 614 mennesker sitt eget liv i Norge, det var en økning fra året før og det er uholdbart.
Hvorfor er det sånn? Og hva kan vi gjøre med det?
Vi må være medmennesker, vi må tørre å være sårbare og snakke om hvordan vi har det, vi må drite i å legge filter på livene våre hele tiden og vi må være flinke til å spørre hverandre hvordan det går og virkelig lytte. Spør en kollega du vet har hatt det vanskelig hjemme, en studiekamerat som er veldig stille eller en venninne som ikke har noe nettverk. For det er de små anerkjennelsene som er viktige.
Og alle vi som har opplevd å miste noen, hatt selvmordstanker eller hatt noen i nærheten av oss som har tatt sitt eget liv må dele med andre at det er jævlig tøft. Selv om det kan bli fryktelig kaldt og mørkt i hjertet og at sorgen til tider kan være uutholdelig, ja så finnes det håp. Etter vinteren kommer faktisk våren, og så kan vi plutselig stå der, under et bjørketre på 17. Mai og se lyset skinne gjennom bladverket før vi retter blikket mot ungene våre som har is i hele ansiktet, som ler og løper mot oss med ketsjupflekker på skjortekragen og et smil om munnen. For det er de små øyeblikkene som gjør livet fint, for så komplisert og så enkelt kan det være.
Og til slutt: Husk at ditt lys skinner for mange, ikke slukk det.
Trenger du noen å prate med?
Mental Helses hjelpetelefon: 116 123
Comments