“Vi har overraskende funnet kreft i begge klumpene i brystet ditt!” legens stemme er mild, men klar.
Det var en onsdag i Februar 2016. Jeg satt alene på legekontoret, og trodde at jeg bare skulle inn som en formalitet, etter å ha sjekket klumpene jeg fant i brystet mitt 7 uker tidligere.
“Forstår du hva jeg sier, Ine?”
Jeg hørte Legens stemme klart og tydelig. Men jeg hadde allerede trødd inn på karusellen. En karusell som spant fortere og fortere, og nektet å slutte å snurre før det var lite som minnet om den jeg engang var.
Den gang var jeg en 30 år gammel dame, kjæreste og mamma. Datteren min var 1 år, to måneder, og 20 dager gammel.
Martine-min. Min lubne pludrende baby.
Tankene raste gjennom hodet mitt, og frykten for å dø var til å ta og føle på. Var det sånn det skulle ende? Skulle jenta mi vokse opp uten mammaen sin? Hva ville fremtiden bringe for oss? Jeg gikk i beredskapsmodus. Jeg var klar for alt.
13 dager senere lå jeg på operasjonsbordet, hvor legene fjernet et bryst og 7 lymfeknuter fra armhulen. Det føltes godt å få bort selve svulstene, men kroppen var plutselig i ubalanse, og jeg kunne ikke lenger løfte opp små lengtende armer som strakk seg etter mammaen sin.
Min lille fikk barnehageplass samtidig som jeg begynte på cellegift. Hverdagen var brutal og fin på en gang. Martine trivdes i barnehagen, og jeg prøvde å være til stede når jeg ikke var sengeliggende på grunn av smerter, kvalme, eller generelt utmattelse.
Hun visste at jeg lå der oppe i sengen min, men jeg kunne ikke forklare henne hvorfor. Det var tøft for mammahjertet å vite at den sprudlende mammaen hun før kjente, med mengder av energi, var byttet ut med en skallet, blek og kraftløs mamma.
Jeg kunne våkne av lubne babyhender som strøk på mammas skallede hode.
I desperasjonen bestemte jeg meg for å gi henne en gave. Jeg måtte skrive ned hva som skjedde med oss. Tenk om jeg skulle dø, og hun ikke fikk vite hva og hvordan det var for meg? Hun måtte få vite at hun var elsket, og planen var, og er at hun skal få historien når hun er stor nok. Jeg delte bloggen min “kjæremartine.blogg.no” med venner og kjente. Det føltes godt å være åpen om alt som foregikk rundt oss. Den er ekte, uredigert, og står som den gjorde den gangen jeg ble syk. I dag er jeg glad jeg gjorde det sånn, for veldig mye av den tiden har forsvunnet fra minnet mitt.
På grunn av den forholdsvis aggressive krefttypen min, som også hadde spredd seg til lymfene i armhulen, ble jeg sjekket opp og ned for videre spredning i kroppen. Ventetiden var den mørkeste perioden i mitt liv, og når beskjeden kom, at jeg tilsynelatende var uten spredning, kunne jeg endelig begynne så smått å se for meg fremtiden igjen.
Jeg gjennomgikk stråling, og fikk, og får enda en masse forskjellige tilleggsbehandlinger for å holde kreften på avstand. Kreften min er hormonsensitiv, så jeg medisineres med antiøstrogen, som gjør at jeg er i en slags overgangsalder, og gjør at mitt veldig etterlengtede barn nummer to dessverre bare blir en drøm.
Min kjære Martine er snart en 4 år gammel frisk og glad jente! Hun tar min tidligere sykdom med knusende ro, og vet at mamma har hatt kreft i puppen. Hun leker med brystproteser, og snakker om den tiden hvor vi begge var skallet.
Man kan si mye om livet, men det blir sjelden som man har tenkt. Karusellen min går mye senere nå, og jeg kan se konturene av en ny versjon av Ine.
Solen skinner liksom litt sterkere enn før.
“Alle disse dagene som kom og gikk, jeg er så glad jeg visste at de var livet.” <3
Comentarios