Min helt egen familie

Jeg føler meg litt som Gollum i Ringenes Herre når jeg tenker på at jeg skal få min egen familie. Min helt egen familie.

«My own. My love. My own. My precious.»

Det er som en slags stormannsgalskap har tatt over. ENDELIG skal jeg få gjøre ting på MIN måte, og selvfølgelig skal MIN unge bli mye snillere, mer oppdragen, renere, roligere, stillere, smartere. MIN unge skal ikke ha noen trassalder.

På sidelinja står samboeren og ser på med en høflig pekefinger i været og prøver å få inn et ord.

Neida (men joda).

Det blir litt sånn. Med ett står du der, og du har bokstavelig talt hele verden for dine føtter. For nå kan du starte på ny, sånn på ordentlig (ikke sånn på tull som på nyttårsaften). Nå kan du rette alle feil du mener alle andre gjør, for ikke å snakke om alle feilene som ble gjort da du ble oppdratt. Nå kan du endelig skape det perfekte mennesket

Neida (men joda).

Selv hadde jeg en komplisert oppvekst og jeg synes det er vanskelig å ikke skulle sammenligne, å fokusere på tingene jeg skulle ønske var gjort annerledes da jeg var liten. Det er en del feil jeg har lært av fra min oppvekst som jeg aldri kommer til å gjøre selv, men jeg tror jeg også bare må innse at jeg kommer til å gjøre en haug andre feil i stedet.

Jeg tar meg selv i å bekymre meg om ting som lekser. Hva om jeg ikke er smart nok til å hjelpe han med leksene når han blir større, så han dropper ut av skolen i femteklasse og aldri får seg en jobb og dermed aldri ALDRI flytter hjemmefra? Eller TV-titting, hva om jeg er så sliten hele tiden at TV-en blir barnevakten og at barnevakten lærer han masse banneord og å si «schpa kæbe» og hvordan løse konflikter med vold? Hva om jeg ikke klarer å mate han med næringssrik mat så han får jernmangel og ender opp med å bare like Grandiosa (ikke en av de gode engang) og ikke engang taco? Hva om jeg blir en utålmodig, sliten mamma som er irritabel og kortlunta og kaster skoene hans på gata når det regner? Hva om jeg har så dårlig kondis at jeg ikke orker å leke men ender opp med å ta han med i hundeparken og kaste ball i stedet?

Så kommer jeg på hvor morsom jeg kan være. At jeg er en person som plutselig kan finne på å danse på gata om jeg hører en fet discolåt EDRU. Jeg tenker på hvor gøy jeg synes det er å tegne og være kreativ, selv om jeg bare klarer å tegne strekmenn. Jeg tenker at jeg er en ganske chill person og da betyr det kanskje at han lille vil bli det også.

Til syvende sist ble jeg faktisk en ganske ålreit person, ass. Og jeg må bare tro at den lille også vil bli det. Uavhengig av hvilke utfordringer som blir kastet vår vei. Jeg skal ikke være så blind at jeg tror denne lille familien vi skal lage blir perfekt. Men den blir vår. Min. Min egen. My own. My precious.