Før jeg fikk barn, og egentlig før jeg i det hele tatt ble gravid, så visste jeg at jeg vill bære babyen min når hun ble født. Ikke bare i armene. Jeg hadde sett mødre og fedre bære babyene sine i bæresjal og det så ut som det koseligste i hele verden.
Da babyen min kom til verden lå det allerede to sjal og ventet på henne, og hun var ikke mange dagene gammel da hun første gang ble knytt opp, tett inntil meg. Det var akkurat like koselig og fint som jeg hadde sett for meg. Litt varmt og svett i barseltida, men aller mest fint. Stolt som en høne tok jeg sannsynligvis 48 selfies, første gang hun sov med hodet godt inni halsgropa mi. Etter det har jeg måtte oppgradere til en telefon med nærmest uendelig mye lagringsplass for å få plass til alle bæreselfiene. Det har blitt en del det siste halvannet året.
I løpet av halvannet år har jeg blitt en aktiv deltaker i bæregrupper på Facebook og fått bærevenner over hele landet. Jeg har deltatt på flere bæretreff enn jeg kan telle, og nå reiser jeg til Oslo for å delta på det største bæretreffet i Norge. Instagramkontoen min har sakte, men sikkert blitt tatt over av sjal og seler i alle farger og mønstre, og jeg ser flere knytevideoer på Youtube enn jeg ser morsomme kattevideoer. Jeg løper med glede til posten når en ny pakke med et nytt sjal ankommer, og jeg har antakeligvis (definitivt) mer penger i sjalene som står pent brettet og utstilt på kommoden i stua, enn jeg har på min egen sparekonto.
Jeg har blitt en gal sjaldame. Jeg har falt ned kaninhullet, og jeg elsker det.
At bæresjal er praktisk kan nok de fleste tenke seg til. At det er koselig og fint er sikkert ikke fremmed for folk heller. Jeg møter imidlertid ikke alltid like mye forståelse når folk ser hele sjalbunken, eller hører hvor mye de koster. Når det ikke lenger bare er praktisk og koselig, men har blitt en hobby.
Jeg kan nerde på bæretreff eller på internett med gode sjalvenner om forskjellige fibre og vevingsteknikker. Jeg bretter sjalene nøyere enn en rekrutt i førstegangstjeneste som øver på tellekanter i skapet. Jeg tar bunkebilder og passer på at det stort sett hele tiden er noe nytt og spennende på vei inn. Hobby.
På tross av alle velmente råd jeg har fått om at ungen aldri blir å lære og gå, så fungerer hun greit på to bein i dag. Og for alle som spør om jeg ikke snart skal slutte å bære henne, så tenker jeg at jeg fra nå av legger en ekstra måned til bæretida. Og fram til den er over så skal jeg nyte hver eneste kosestund på ryggen, hver eneste nye pakke på posten og til og med hver eneste bæreselfie.
Comentarios