Denne sommeren ble spesiell for min lille familie. I mai fikk jeg en gledelig beskjed fra jobben i Oslo om at søknaden min om overføring til Trondheim var innvilget. Vi skulle altså bruke hele sommerferien på å klargjøre for flytting!
Det er mange ting som følger med en flytteprosess, i alle fall når den inneholder oppussing av det huset man skal selge. Det mest fremtredende for meg personlig var den konstant dårlige samvittigheten. Tove var definitivt tilstede! I det ene øyeblikket klaget hun på at jeg ikke brukte nok tid med min datter Mia, i det andre øyeblikket klaget hun på at jeg ikke gjorde nok i huset. Så tenkte hun at det var viktig å la meg kjenne på at selv om JEG gledet meg enormt til å flytte til hjembyen, så var det ikke sikkert at Mia gjorde det. Tove sa: «Har du tenkt på at hun aldri skal se igjen vennene fra barnehagen? Eller at vi aldri igjen skal bo i det huset hun alltid har bodd i? Eller at hun ikke får leke med nabogutten på lekeplassen? Er det liksom bare greit for deg?»
Selv om Mia bare er litt under 2 år, så vi tydelig at hun merket at noe foregikk i hjemmet vårt. Hun forsto ikke hva det var, men hun merket godt det ekstra stresset vi var under. Så jeg bestemte meg for å ikke la Tove få overtaket. Jeg skrev ned en liste med tiltak for å gjøre overgangen til Trondheim så enkel og smertefri som mulig for Mia. Fra den har jeg hentet fem tips som kanskje kan være til inspirasjon for flere som skal flytte med små barn.
1: Snakk ofte med barna om hva dere skal. Vi syns det var viktig å forberede Mia på at vi skulle flytte. Hun skjønner nok ikke konseptet flytting, men vi snakket likevel ofte om at vi først skulle reise langt med toget, så skulle vi gå av toget og ta bussen hjem til farmor (vi bor midlertidig i farmors leilighet). Så skal vi være der helt til vi finner et nytt hus. Dette snakket jeg også om jevnlig mens vi foretok selve reisen. Jeg opplevde at hun i alle fall hadde en viss oversikt over forløpet.
2: La barna være med på noe av det mest barnevennlige av arbeidet. Mia syns vanligvis det er gøy å hjelpe til litt når vi gjør husarbeid, men dette viste seg å være totalt uinteressant for henne! Hun ville mye heller ut og leke eller bare løpe rundt med mormor. Så for vår del var ikke dette punktet så vellykket, men jeg kan se for meg at for noen er det en fin ting. Kanskje barna kan få velge selv hvordan egne leker og ting skal pakkes, eller hvilke leker som evt. skal gis videre eller kastes. Det kan være en god måte å forberede på samtidig som dere har den gode samtalen om flytteprosessen.
3: Ha så normale dager som mulig mens barna er våkne. Siden Mia ikke var så interessert i å hjelpe til, ble det viktigere å la henne oppleve så normale dager som mulig. Mormor var der i et par uker for å hjelpe til og være barnevakt, men vi merket etter bare et par dager at hun savnet oss og helst bare ville være i nærheten av meg og pappaen. Så vi bestemte oss for å «ta fri» fra flyttestresset noen av dagene og ta med Mia på noe utenfor huset. Vi gjorde det veldig enkelt, og dro aldri langt hjemmefra, men det var utrolig verdifullt for henne. Hun ble roligere og gladere av disse dagene, og kunne gjerne være med mormor igjen neste dag. Anbefales absolutt, hvis det er mulig å få til. Etter leggetid var det selvfølgelig bare å brette opp armene og la det stå til!
4: Innred nye barnerom med kjente møbler og ting fra gamle barnerom. Vi har flyttet hjem til farmors leilighet, som Mia har besøkt mange ganger tidligere og er godt kjent med. Likevel bestemte vi oss tidlig i løpet for å lage det nye rommet så likt det gamle som mulig. Vi ville gi henne en følelse av at det var hennes rom, det samme som hun er vant til å leke og sove på fra før. Jeg tror at det vil øke bevisstheten rundt at vi bor her, og ikke bare er på besøk hos farmor. Jeg kan også se for meg at det er lurt for de som flytter inn i helt nye hus, å lage et rom som barnet kan kjenne seg igjen i og være trygg på.
5: Hjelp barna å kjenne på følelsene som dukker opp. Når Mia snakker om barna i barnehagen i Oslo, hjelper jeg henne å huske alle. Og jeg snakker med henne om nabogutten som hun lekte med på lekeplassen. Jeg tenker at hun hun helt sikkert savner dem, kanskje uten at hun er bevisst på det selv. Og det er viktig at hun får lov til det, tenker jeg. Samtidig har jeg hele tiden framsnakket flyttingen på en positiv måte. Jeg har snakket om at vi mye oftere kan være sammen med besteforeldre, tanter og onkler. Og jeg opplever at hun for det aller meste har vært i godt humør når vi har snakket om flyttingen.
Nå har vi bodd i Trondheim ei ukes tid, og Mia er heldigvis sitt vanlige jeg. Hun ler høyt, skravler som en foss, spiser mye mat, sover godt og koser seg. Jeg tror det viktigste å huske på er at så små barn lever her og nå, i øyeblikket. Det hun kjente på av vårt stress når det sto på som verst er ikke der lenger. Nå trives vi i vårt trivelige trønderliv, og det skal vi fortsette med!
Comments